Jeg vurderer å begynne å blogge. Igjen.

Her er iallefall et lite innlegg.

Psykiateren og farmakologen Tollak B. Sirnes gikk nylig bort. En mann som var ukjent for meg, inntil jeg ble introdusert via en nekrolog i Tidsskrift for Norsk Legeforening, via en venn (Steinar) som uttrykte lett sorg over at dette mennesket når var vandret bort. Han kjente ham ikke han heller, kameraten min, men han hadde kommet over et par av bøkene til Sirnes ved en tidligere anledning og hadde fattet stor interesse for ham.

Vi snakket litt rundt Sirnes og det faktum at han hadde bodd ikke langt unna oss. Gangavstand. Og hvor spennende det hadde vært å treffe ham. Stikke innom. Prate litt. Kanskje hente noe visdom fra en mann som har levd et langt liv. Jeg var enig i at det hadde vært interessant, tross min nesten fraværende kunnskap om ham.

Det er noe fascinerende med mennesker som har levd lenge.

Steinar hentet en bok av Sirnes, Gled dere da... Mellom utgreing om gamle psykofarmaka og sitater av menn som Freud og Kierkegaard fant jeg en avsnitt om eliten. Ikke nødvendigvis Eliten, men mennesker som utrettet store ting.

En smakebit.

Bevisstheten og selvopptattheten som gift

En kan se på denne tendensen til å være opptatt med problemer utenfor seg selv som et tegn på sjelelig modenhet. På den annen side kan man ikke utelukke at denne form for altruisme har tilbakevirkninger som gjør personen enda mer immun mot nervøse forstyrrelser. Viktor E. Frankl har skrevet 16 bøker om dette emnet. Den genuine kunstner kan hente innsikter, som en vitenskapsmann trenger 16 bøker på, ubesværet ut av sitt bryst for å si det på noen få linjer slik som Pasternak i Dr. Zhivago: "Man hva er nå vissthet for noe? La oss se nærmere på spørsmålet. Bevisst å ønske å få sove betyr med sikkerthet søvnløshet. Et bevisst ønske om å leve seg inn i sin egen fordøyelsesmekanismes arbeid vil ufeilbarlig føre til at selve denne mekanisme kommer i uorden. Bevissheten er en gift, et middel til selvforgiftning for den som anvender den på seg selv. Bevissheten er et lys som vender utover, bevisstheten skal lyse opp veien foran oss, slik at vi ikke snubler. Bevissheten er å ligne med tente lanterner foran på et fremstormende lokomotiv. Snu dem rundt, så lyset vender innover, og det hender en katastrofe."

På Maslow virket det overraskende at han fant så mye uegennyttig aktivitet blant eliten. Freud var også oppmersom på denne siden av den menneskelige natur. Han så seg imidlertid forpliktet til å holde seg i "kjelleren" og våget seg ikke opp i de høyere etasjer.

Men Freud skrev en gang: "Mennesket er ikke bare mer umoralsk enn det vet om, men det er også mer moralsk enn det aner."

Karakteristisk for de modne menneskene var at de så stort på tingene. De var alle sammen filosofer og så livets gjenvordigheter under evighetens synsvinkel. Filosofer var de alle selv om noen var selvlærte.

Maslow fant også en rekke andre positive trekk ved plussvariantene. De foretrakk oftere enn folk flest ensomhet. De kunne bevare sin verdighet selv under ydmykende omstendigheter. De hadde en intens konsentrasjonsevne, som førte med seg som biprodukt det man vanligvis forstår med å være distré: De gikk så opp i det de holdt på med at omgivelsene og også delvis medmenneskene ikke eksisterte for dem i perioder. Vanlige mennesker kunne derfor ofte se på dem som kalde, snobbete, uoppmerksomme, uvennlige og til og med fiendtlige. Denne distanse ble vanligvis ikke akseptert av gjennomsnittsmennesket, som trenger andre i en helt annen betydning enn plussvariantene.

Plussvariantene var mer selvstendige og uavghengige av miljøet enn folk flest. Vi skal være forsiktige med å vurdere en form for opplevelse høyere enn en annen. Men man må gi Bertrand Russell rett når han sier at det er fordelaktigere å kunne bli absorbert og glemme seg selv ved hjelp av en bok som man kan ha i baklommen og trekke frem når som helst og hvor som helst, enn å være avhengig av at det arrangeres en spennende fotballkamp.

Evnen til å glemme seg selv og å være opptatt med problemene kunne av og til stige til slike grader at det minnet om det som har vært beskrevet som mystiske erfaringer.

Disse plussvariantene var på ingen måte usosiale. De hadde mer selvtillit enn folk flest, men var tolerante og vennlige overfor medmennesker. De hadde det som Adler kaller den eldre brors innstilling.

I sine sosiale relasjoner var plussvariantene dypt engasjert, men med forholdsvis få individer. En av dem uttryke det slik: "Jeg har ikke tid til mange venner. Ingen har i grunnen det hvis de tar sikte på å få virkelige venner."

Menneskelig ondskap så plussvariantene på med beklagelse. En av dem uttalte: "De som ikke er snille må som regel betale dyrt for det i form av mangel på lykke. Slike personer skal man synes synd på og ikke angripe." De gangene plussvariantene vise aggressive tendenser overfor andre, var det fortjent og situasjonsadekvat.

Alle de undersøkte personene hadde en fundamental demokratisk innstilling. Til tross for sin basale selvtillit var de beskjedne. Beskjedenhet kommer som bekjent av å vite beskjed. De var mer enn gjennomsnittsindivitet i stand til å lære av andre mennesker, og hadde også lettere for å beundre usedvanlige prestasjoner hos medmennesker. Det så ut som alle hadde annammet visdommen i Goethes ord: "Overfor det fremragende gis det bare en redning: Kjærligheten."

Denne fundamentale demokratiske innstilling må imidlertid ikke forveksles med en udiskriminerende likhetsideologi. Disse personene som selv utgjorde en elite, valgte elitemennesker som sine venner, men disse var representanter for en karakterens adel, for kapasitet, talent og ressurser og ble ikke utvalgt på grunn av noen privilegier basert på fødsel, rae, slekt, navn, familie, alder, berømmelse, penger eller makt.

Disse sosiale og intellektuelle plussvariantene hadde alltid klart for seg hva som var midler og hva som var mål. Som regel tapte de aldri målet av syne. Dette var uforanderlig, men når det gjaldt midlene var de fleksible.

Et karakteristisk trekk ved disse modne menneskene var deres utpregete sans for humor, uten at det gikk utover noe medmenneske. Ofte hadde de en utpreget tendens til selvironi. Denne tendens til humor var nær beslektet med deres evne til objektivitet og selvdistansering. Humoristisk sans er nær beslektet med selvinnsikt. Et trekk ved disse menneskene som ikke manglet hos noen, var deres usedvanlige skapdende evner. Denne virksomhet kunne utfolde seg på de forskjelligste områder både når det gjelder opplevelse, kunstnerisk virksomhet, vitenskapelig virksomhet og sosial virksomhet.

Det ligger i sakens natur at det var på grunn av den måten disse personene ble valgt ut på, ikke kunne påvises så mange mangler ved dem. Men det er karakteristisk at en av de få tingene som nevner et at disse overlegne personene på grunn av sin vennlighet og snillhet av og til kunne ledes ut i store feiltagelser. For eksempel hendte det at de fant seg i alfor meget fra ulykkelige menneskers og psykopaters side. De var ikke alltid sterke nok til å si nei til andre menneskers urimelige forventninger, og på den måten kom de i skade for å oppmuntre til eller vedlikeholde en parasitterende holdning hos f.eks. psykopater.

Til slutt må det påpekes at disse modne menneskene ikke på noen måte var fri for skyldfølelse, angst, depresjon, konflikt og ambivalens. Men de hadde da heller ikke som sitt livsmål først og fremst å være veltilpasset og spenningsfri.

Man sitter igjen med et inntrykk av at alle personene som undersøkelsen omfatter gledet seg ved livet og at de syntes det var spennende å leve. Ingen hadde muligheter for å kjede seg. De tok livets tilskikkelser, også ulykkene, som en del av spillereglene.

Hvis vi kan lære noe av eliten, må det være at vi aldri må anse oss som "ferdige". Den dag vi gjør det er vi "ferdige som boksere". Bare for dem som er forandret slik at de er kommet inn i en utvikling karakterisert av kontinuerlig forandring, gis det redning.

Gled dere da... -Tollak B. Sirnes

------------------------------------------------------------

Hvem var disse menneskene? Jeg vet ikke.